Søndagens preken


Flere i menigheten har spurt sognepresten om han kan legge ut sine prekener på nettet, og framover blir de lagt ut på Kampen menighets Facebookside. Her er søndagens preken, 20 september 2026, også på hjemmesiden.

17 søndag i treenighet, Kampen kirke 20 september 2026

Prekentekst: Johannes 11, 17-44

Jeg hadde en gang en kollega som jeg vil si var et spesielt godt menneske. Han var litt eldre enn meg og ble en slags mentor. Jeg lærte mye av ham på solidaritets-kontoret vi jobbet på. 

Jeg syntes han var en skikkelig from fyr, en som ikke tenkte så mye på egne behov, som var omtenksom og hjelpsom og hele tiden brydde seg om dem rundt seg. Han møtte verden med en uegennyttig holdning. En mild fyr med klare meninger, fylt av noe jeg vil kalle kjærlighet til sin neste. 

Jeg følte meg ikke like snill og from som han, men den store forskjellen mellom oss var likevel at jeg var kristen og at han ikke trodde på Gud. Han var aktiv i Human-Etisk forbund.  

Jeg har truffet mange som ham i livet. Mange som jeg vil kalle fromme mennesker, men som ikke tror på Gud. Når noen sier at det de setter høyest i kristendommen er de etiske verdiene  blir jeg derfor litt usikker. Det er utrolig mange mennesker som jeg kan lære mye livsvisdom fra, om hvordan jeg skal handle og oppføre meg overfor min neste, men som ikke er kristne. 

Vi kristne er ikke bedre enn andre. Dessverre. Det finnes mange bra kristne, men det finnes også mange som ikke er noen god reklame for vårt fellesskap. 

Det er ikke levereglene, de ti bud, bergprekenen eller den kristne moral som gjør oss kristne. Det kristne budskapet er noe annet enn moralbud. Ja, bibelen har vært en viktig inspirasjon for vårt samfunn, vår såkalte kristne kulturarv, men har også legitimert urett, krig og vold. Og slaveri og kvinnediskriminering. Bl.a. 

Når vi snakker om evangeliet, er det ikke et budskap om etikk og moral. Eller verdier. Evangeliet er grensesprengende. Det går ut over det vi kan erfare, utover vandel og god oppførsel. 

Og samtidig har det alt å gjøre med vår menneskelige erfaring. Et evangelium som ikke handler om livet, er meningsløst. Det handle om det vi erfarer.

Evangelieteksten idag handler om liv og død. Noe kjenner vi, og noe stemmer ikke i det hele tatt. Teksten selv er mest opptatt av en ting, eller en person. Den handler bare om Jesus. Slik det er i alle fortellingene i Johannesevangeliet. Og alle talene som Jesus holder, handler bare om ham selv. Jesus forkynner seg selv i Johannesevangeliet. 

Også denne fortellingen handler om ham. Lasarus var vennen hans, men Jesus lar ham dø. I versene før ordene jeg leste, står det at Jesus fikk beskjed om at Lasarus var veldig syk, og derfor, skriver Johannes, derfor ventet han i to dager før han gjorde noe. Jesu lot ham dø fordi han skulle vekke ham opp fra de døde. Oppvekkelsen var et tegn, han skulle vise folk at han hadde all makt, også over døden. Fortellingen handler ikke om vennene hans, Lasarus, Marta og Maria, den handler om Jesus. 

Jesus er Messias, skriver Johannes, den salvede. Jesus er den som jødene hadde ventet på. Han er deres endetidstegn. Han er den som skulle frelse folket. Og Jesus er jødenes konge, det var det som fikk ham drept. Pilatus ble presset til å drepe ham fordi han påstod at han var konge og at han hadde større makt enn keiseren. Og Jesus er Guds sønn, det var den påstanden som fikk de jødiske lederne til å frike helt ut. Ingen kan påstå at de er Guds sønn, mente de. Det er å spotte Gud. Derfor krevde yppersteprestene at han skulle bli korsfestet. 

Jesus er også tema for de første kristne når de skulle lage trosbekjennelsen. Hva er det vi tror på? Er det å være snill og grei og ellers kan vi gjøre som vi vil? Nei, absolutt ikke. Er det å leve riktig og ikke gjøre noen feil? Nei. Handler det om å forstå noe, begripe en vanskelig teori? Nei, heller ikke det. Evangeliet er å akseptere et budskap. Å ta i mot noe som ikke kan fattes. 

Å ta i mot Jesus er et møte. Et møte med det hellige. Det hellige som samtidig er det menneskelige. 

Mange ganger i Johannesevangeliet sier Jesus: «Jeg er». Også i denne teksten. Når Marta sier jeg tror at vi skal stå opp på den siste dag, svarer Jesus: Jeg er oppstandelsen. Han sier også: Jeg er veien. Jeg er sannheten. Jeg er døren. 

Jesus er. Ordene er et ekko fra fortellingen om da Moses møtte Gud som var i den brennende busken. Hvem er du, spurte Moses. Jeg er den jeg er, svarte Gud. Guds navn er Jeg er den jeg er. 

Jesus er Guds sønn. Dette handler vår trosbekjennelse om, den vi snart skal lese sammen. Guds enbårne sønn. Den hellige. Den Allmektiges Sønn. Men også født av en kvinne. Et sårbart menneske, fullt av følelser. I teksten leste vi at Jesus gråt. Jesus ble opprørt. Jesus hadde en venn som døde. En venn han måtte vekke til live igjen. 

Jesus er ikke et ekstraordinært menneske. Jesus er et vanlig menneske. Som vet hvordan det er å være menneske. Samtidig er han Gud. En Gud som skapte mennesket i sitt bilde. Til mann og kvinne skapte han oss. Derfor kan vi kjenne oss igjen i Jesus. Jesu menneskelighet kan vi kjenne igjen, kan vi gjøre til vårt forbilde, kan vi forsøke å etterligne. Og samtidig er han noe helt annet, noe fremmed. Det som er Gud. 

Dette er et paradoks og ikke til å fatte. Det er ikke logisk, det er ikke rasjonelt, det er uforståelig. Vi kan nok forstå Jesus som et menneske og kanskje kan vi også forstå Gud som fjern og  allmektig. Men å holde dette sammen i en person er vanskelig. 

Idag viser Jesus oss hvordan det henger sammen. Hvordan han er Gud og menneske på samme tid. Det er i kjærligheten dette holdes sammen. Slik det står i en annen Johannestekst: «Ingen har noen gang sett Gud, men dersom vi elsker hverandre, blir Gud i oss og hans kjærlighet er fullendt i oss.» 

«Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for vennene sine», skriver Johannes også. I Jesu lidelse viser Gud sin største kjærlighet. Fra det høye kommer han og velger å bli den minste. En som gir sitt liv for vennene sine. Han som sier jeg er den jeg er, er også kjærlighetens kilde. 

Vi kan se spor av Gud overalt. Min gode kollega som selv ikke trodde på Gud ble for meg et tegn på at Guds kjærlighet lever og finner uventede veier. Når kjærligheten seirer, overvinnes døden. Når vi tilgir hverandre, lever vi ut Guds bud. Når noen trøster oss, er det som om Gud selv forbarmer seg over oss. 

Min gode kollega trodde ikke på Gud, men Gud tror på ham. Og for meg ble han et tegn på hvordan Gud virker i oss selv om vi ikke vet det selv. Gud er den han er. Midt i blant oss.  

Fordi Gud er kjærlighet, er kjærligheten også sterkere enn døden. Kjærligheten fjerner ikke døden, men å tro på Jesus er å leve, om vi enn dør. I dag sier Jesus til oss som han sa til  Lasarus. Kom ut. Kom ut til meg og vær med meg.

Ære være Skaperen, Frigjøreren og Livgiveren, som var, er og blir en sann Gud fra evighet til evighet. 

Tilbake