Gunnar Skadberg har gledet leserne av Kampen menighetsblad med sine lokalkunnskaper. I flere år har han hatt et serie i bladet der han har tatt for seg ulike gatenavn i bydelen vår. I nyeste nummer (4/20) skriver han om Lars Dahles vei. Bladets format begrenser lengden på artiklene, Skadberg har mer å fortelle om Lars Dahle enn det som kom på trykk. Her kan du lese den fulle teksten.
Lars Dahles vei går fra Seehusensgate til Solandsbakken over Byhaugen – ikke langt fra Misjonsskolen der Dahle hadde vært elev og der han hadde bodd som selskapets generalsekretær fra 1889 til 1920.
Lars Nilsen Dahle ble født i den vesle bygda Grytten ved Isfjorden, en sidefjord til Romsdalsfjorden, 7 desember 1843. Foreldrene var småbruker Nils Knudsen Torsteinrud Dahle og Ane Larsdatter Tjødlingen Kyllingen. Faren kom fra en haugianerfamilie i Leveldgrenda i Ål i Hallingdal. Som yngst i søskenflokken satset han på fe- og skinnhandel. Før han slo seg ned på Dahle, kjøpte Torsteinrud´en storfe i bygdene nær Ål, og etter at han hadde fødd dem opp på feite sommerbeiter i Hallingdal, drev han dem om høsten nedover Østlandsbygdene der dyra ble solgt med fortjeneste.
Lars måtte snart bidra med å gå i ulike ærend og utføre gjeterarbeid som sitt bidrag til det daglige brød på Dahle. Men i tillegg viste han tidlig stor interesse for bøker, og allerede som fireåring diltet han med de andre ungene i grenda til omgangsskolestua der han raskt lærte seg å lese. Moren stimulerte også hans leselyst og vitebegjær. På femårsdagen ga hun ham hans første bok: Luthers lille katekismus! ”Jeg måtte love mor i liv og død å holde fast ved hvad der stod”, skrev Lars Dahle siden. I tillegg til undervisningen moren ga ham, fikk han fem ukers omgangsskoleundervisning hvert år. Det nye testamentet ble nyttet som lesebok i omgangsskolen. Lars lærte også kristendomskunnskap, skriving, regning og litt geografi i skolen. Mot slutten av hans tid i omgangsskolen, kom det i stand et lite bibliotek i bygda, og det ble flittig besøkt av Lars. Snart var han så kunnskapsrik at læreren satte ham som sin vikar når han selv var bortreist. Dette skjedde før Lars var konfirmert. Læreren hans, Erik Berlid, oppfordret sin yndlingselev til å studere slik at Lars kunne få nytte sin begavelse og gjerne bli biskop!
Da Lars var 13 år, døde moren og da han var fylt 17, døde også faren. Det var bare to barn i søkenflokken, Lars og søsteren Bertha. Som odelsgutt var det Lars som hadde forventningene til seg om å overta foreldrenes bruk i Grytten, men hele hans lyst stod til boken, og han kunne ikke tenke seg bondeyrket som sin framtid. Gårdsbruket ble derfor solgt, og Lars begynte på lærerseminaret i Klæbu, et par mil sør for Trondheim. Men Lars Dahle var ikke særlig imponert over kvaliteten på undervisningen der. Han fullførte likevel eksamen med godt resultat i 1863.
Vel hjemme i Grytten leide han et værelse hos en slektning og satte i gang med selvstudium innen ulike fagområder. Han pugget grammatikk og leste tysk, latin, fransk, kirkehistorie, engelsk og historie på egen hånd, men visste foreløpig ikke hva hun skulle bruke all kunnskapen og livet til.
OPPTAK VED MISJONSSKOLEN I STAVANGER
På denne tiden korresponderte Lars med den litt eldre sambygdingen Markus Dahle (1838-1915) som var elev ved Misjonsskolen i Verksgata 31-33 i Stavanger. Gjennom brev ble Lars oppfordret til å søke om opptak ved denne skolen. Til fots og med båtskyss nådde Lars Stavanger der han, etter en prøve, ble tatt opp som elev ved den nyoppførte Misjonsskolen på Eiganesløkkene i 1864. Forstander Peder Blessing tok vennlig imot romsdølen 30. juni dette året og viste ham hybelen han skulle dele med to andre kandidater.
Lars oppdaget snart at han, sammenliknet med sine medelever, satt inne med ovelegne kunnskaper. På egen hånd tok han fatt på å lære latin, gresk, hebraisk grammatikk, arabisk, kaldeisk, sanskrit og syrisk i tillegg til det ordinære studiet. Han leste også kirkehistorie i mye større omfang enn det skolens pensum la opp til. Lars Dahle påsto at han hadde vanskeligere for å glemme enn for å huske det han leste.
I hjemmet til brødrevennen og misjonsvennen Svend Erichsen Svendsen i Nedre Strandgate 9, søkte Lars oppbyggelse på misjonsmøter i regi av Stavanger Misjonsforening, og der forelsket han seg i datteren i huset, Gabrielle Gustava, kalt Ella (født 1848). Ellas mor, stavangerjenta Bergitte Hogstad, hadde i sin ungdom vært husjomfru hos presteparet Gabriel og Gustava Kielland på Finnøy, og Ella hadde fått sine to fornavn etter presten og prestefruen.
Etter tre år i Stavanger mente Lars at han ikke hadde mer å hente fra undervisningen ved Misjonsskolen der. Men før han forlot byen, forlovet han seg med Gabrielle (Ella) Gustava Svendsen.
I CHRISTIANIA
Lars Dahle drog deretter til Christiania der han ble tatt opp som student ved universitetet etter at han først hadde skaffet seg hybel i Gjedemyrsveien 103 i bydelen Aker hos smed og vognfabrikant Olaves Kløvstad og fru Karen Breda Kløvstad, begge fra Sande i Vestfold. Om lørdagskveldene fulgte Lars Dahle flere av sine medstudenter til møter der bl.a. Gisle Johnson og Paul Caspari var talere. Disse to personlighetene underviste også ved det teologiske seminaret og fikk sterk innflytelse på unge Dahle.
Lars møtte også legestudenten Christian Borchgrevink i Christiania. De ble venner for livet og fikk seinere mye med hverandre å gjøre som misjonærer på Madagaskar. Ved siden av teologiske studier fulgte Lars også forelesninger i kjemi, fysikk og medisin.
I 1869 forlot Lars Dahle universitetet før han hadde fullført sine eksamener. Han la ut på en rundtur til Danmark, Tyskland og Sveits for å studere hvordan misjonsselskap og misjonsvirksomhet ble organisert i disse landene, for han hadde klart for seg at det var misjonær han ville bli, på tross av at mange oppfordret ham til å slå inn på en vei som forsker og vitenskapsmann.
MISJONÆR DAHLE PÅ VEI TIL MADAGASKAR
Lørdag 12. mars 1870 forlot Lars Dahle Stavanger om bord i barken ”Frey” tilhørende ”Köhler & Co” i Hillevåg. I sine selvbiografiske erindringer skriver han: ”Vi var nok glade for nu at kunne styre mot maalet; men med gleden blandet sig ogsaa vemodet. Vi gik jo ut fra at det var sidste gang vi saa noget av fædrelandet; thi om nogen hjemreise for missionærer var der paa den tid hos os slet ikke tale.” Med seg hadde Dahle to klenodier: en nattverdkalk og alterdisk i sølv som han hadde fått i gave av ”teologiske venner” – og lommebibelen til morfaren, Lars Kyllingen, fra 1727, en bok haugianerbestefaren hadde hatt med seg på alle sine prekenreiser og som hadde ligget på hans bryst da ”han fik slumre ind tilslut”, skriver Dahle.
”Frey” ble slept ut Byfjorden av hjuldamperen ”Ryfylke”. Det skulle gå 17 år før Lars Dahle skulle se igjen Norges kyst. Kurs ble satt for England. Også søsteren Bertha var med på ferden vest- og sørover
I London fikk den vitebegjærlige romsdølen tid til å besøke British Museum, Crystal Palace og St Pauls katedralen. Ferden videre gikk med skuta ”Britain” fra Plymouth. Denne skuta ble drevet framover både ved hjelp av vindkraft og damp. Skuta var innom Madeira i Atlanterhavet før neste stoppested var Port Elisabeth i Sør-Afrika.
Fra denne byen fulgte det norske misjonærfølget den tyske damperen ”Bismarck” videre østover. Lars Dahle beskrev den tyske skuta som den ”verste rullebøtta” han noen gang hadde reist med. Fra Durban drog følget med oksespann inn i landet for å treffe blant annet misjonsbiskopen Hans Paludan Smith Schreuder som ordinerte Dahle til misjonsprest på misjonsstasjonen Etumeni i Zululand 2. juni 1870.
Schreuder oppfordret Dahle til å starte en presteskole på Madagaskar, noe Dahle kom til å realisere ett år seinere. Men allerede nå viste den 27 år gamle Dahle høvdingtakter ved å gå i klinch med biskopen vedrørende Schreuders oppfatning av hvordan bispeembete skulle forstås ut fra luthersk teologi. Ikke hvem som helst våget å ta til motmæle mot Schreuders sterke meninger og personlighet, men 27-åringen fra Romsdal hadde motet og frimodigheten som skulle til.
MISJONÆR DAHLE PÅ MADAGASKAR
Fra Durban gikk turen videre med en liten skotsk skute til Mauritius, og derfra fulgte Dahle og kompani en skute som fraktet okser før de endelig kom fram til Madagaskar. Den 1. september i 1870 gikk Dahle i land i havna i Tamatave der det norske misjonsskipet ”Eliezer” lå oppankret med det norske flagget, med «svenskesalaten» i venstre hjørne, i toppen av masten.
Dahle fikk raskt møte den gassiske premierministeren Rainilaiarivony. Dahle ga uttrykk for sin glede over høre at dronningen på Madagaskar var omvendt til kristendommen, og han spurte om han kunne få møte henne for å overbringe en gave fra Det norske misjonsselskap i Norge. Og det fikk han. Gaven var et bilde av kong Oscar I, et Norges-kart og en norsk Bibel i gullsnitt. Premierministeren fikk et sølvbeger, et spiseetui i sølv, en bibel og en kopipresse. Den sistnevnte gaven var det den teknisk interesserte ministeren satte størst pris på og som han straks fikk demonstrert.
Lars Dahle gikk deretter i gang med å lære gassisk, et språk han brukte noen måneder på å beherske i den grad at han kunne forstå det og gjøre seg forstått blant gasserne. Siden skulle han bli en mester i språket og gå i gang med å oversette Bibelen til gassisk, et arbeide som varte fra 1873 og like til 1887.
Sommeren 1871 reiste Ella Svendsen til Madagaskar med misjonsskipet ”Eliezer” fra London. Den 3. desember ble Lars og Ella viet av Lars’ kamerat Christian Borchgrevink, men snart etter bryllupet ble Lars liggende alvorlig syk i malaria, en sykdom han skulle få føling med og hilsener fra resten av livet.
Lars Dahle huskes i dag særlig for tre resultater av sitt engasjement som misjonær på Madagaskar. Han startet en presteskole på misjonsstasjonen Faravohitra ved Tananarive 22. mai 1871. Siden ble skolen flyttet til Ivory ved byen Finarantsoa. Dahles nyoversettelse av Bibelen til gassisk var hans andre pilar etter Madagaskar-oppholdet. Og den tredje milepælen var hans nye organisasjonsmodell for misjonærene på ”Solskinnøya”. Da han utarbeidet denne modellen, fikk han bruk for alt han hadde lært under studieturen i Europa i 1869. Organisasjonsmodellen til Dahle gikk ut på at alle misjonærene skulle møtes til en konferanse en gang per år. Denne demokratiske konferansen skulle være øverste myndighet på misjonsmarken og stod i sterk motsetning til det synet Schreuder hadde på en akseptabel organisasjonsmodell.
Etter 17 år på Madagaskar var Lars Dahle så sliten at han søkte om lov til å komme hjem til Norge på ferie. Han var i perioder så nedbrutt at han hadde problemer med å fote seg, og nye hilsener fra malariasykdommen gjorde at han ofte slet med feberanfall og fikk vansker med åndedrettet.
Søknaden ble straks innvilget, men hjemturen ble litt av en viderverdighet. Den startet med at misjonsskipet ”Paulus” brukte over to uker bare på turen fra Madagaskar til Port Louis på Mauritius, og før familien med fem barn var hjemme i Kristiansand, hadde Dahle-familien vært på sjøreise i åtte måneder. Fra sørlandsbyen fulgte familien Dahle dampbåten ”Excellensen” til Stavanger dit skuten ankom 16. mai 1887.
SEKRETÆR I NMS
Lars Dahle frisknet til igjen i Norge, og etter to år i hjemlandet, ble han valgt til Misjonsselskapets sekretær med husvære i sekretærboligen, Egenes 45, i dag ”Lars Dahles hus”, tegnet av arkitekt Conrad Fredrik von der Lippe og reist samtidig med hovedbygningen på Misjonsskolen i 1864.
Fra 1916 ble sekretærstillingen-tittelen endret til generalsekretær, og Dahle ble sittende i denne posisjonen like fram til 1920. Han var i besittelse av et enestående minne, og han trengte derfor ikke føre referatprotokoll fra møtene i hovedstyret. I løpet av den neste uken skrev han referat fra opptil 20 saker som hadde vært oppe i styret, for detaljene satt lagret i hans mangfoldige hjerneceller.
I 1903 var Dahle på inspeksjonsreise til Sør-Afrika og Madagaskar, og det var en stor opplevelse for ham å se igjen sine kolleger og venner på Solskinnsøya. Han kunne konstatere at misjonsarbeidet bar frukter både åndelig og når det gjaldt skolestell, sykehus- og spedalskearbeid.
EN MANGFOLDIG SEKRETÆR
I 1895 ble Dahle slått til ridder av St. Olavs orden, og i 1903 ble Dahle valgt inn i det norske Vitenskapsakademiet sammen med vennen Christian Borchrevink. Medlemskapet ble begrunnet med det banebrytende arbeidet de to misjonærene hadde utført for gasserne og det gassiske språket.
Allerede i 1904 tok Dahle opp kvinnesaksspørsmålet under generalforsamlingen i Misjonsselskapet. På tross av sterk motbør under åpningsdagene av forsamlingen fikk han til slutt flertall for sitt forslag om at kvinnene, som var selve fundamentet under misjonsselskapets arbeid, også skulle ha tilgang til å kunne velges som utsendinger til generalforsamlinger og kretsmøter. I 1916 førte han denne saken enda et trinn videre, og fra da av kunne kvinner også sitte som medlemmer av kretsstyrene. Fra 1939 kunne de også velges inn i hovedstyret.
Lars Dahle var også glad i å skrive. Han skrev flere bøker, og han fikk også tid til å ta seg av redaktørjobben i ”Norsk Misjonstidende”. I tillegg skrev han en rekke brev, brev som ofte var på 30 sider og mer. Da han var 60 år, hadde han overbelastet muskulaturen i høyrehånden så kraftig at han hadde problemer med å skrive sitt eget navn. Fra da av foregikk hans skrivearbeid kun på maskin. Avhandlinger og salmer hører også til hans litterære produksjon. Han styrket også gassernes kultur ved å skrive ned deres sagn, eventyr og ordspråk. Dahle likte også å forkynne og undervise. Han var på hyppige forkynnerreiser, og han var i perioder foreleser for elevene ved Misjonsskolen.
Leselysten beholdt Dahle gjennom hele livet, og etter hans død fantes det bøker på 65 ulike språk i hans bokhyller. Sin boksamling hadde han testamentert til biblioteket på Misjonsskolen. Det fins understrekninger og kommentarer i de fleste av bøkene hans, bøker som fortsatt er i behold på Misjonsskolen i Stavanger.
I 1906 var Dahle med på å kjempe fram dannelsen av Menighetsfakultetet i Kristiania som en bastion mot den liberale teologien som hadde fått vind i seilene på den tiden. Han var fortsatt trofast mot teologien som ble forfektet av Gisle Johnson og Paul Caspari under Dahles studietid i Kristiania i ungdommen.
DE SISTE ÅRENE
I 1911 ble Lars Dahle enkemann da Gabrielle Gustava døde 4. desember dette året. I 1920, 77 år gammel, la Dahle ut på sin siste forkynnerreise, men etter denne tid fikk han problemer med styrke og balanse i føttene, og han måtte fra da av nøye seg med å gå en liten tur før han tok fatt på kontorarbeidet i Asylgata 10. Men fortsatt var han å finne i sin kontorstol fra morgen til seine kveld, for sin mentale arbeidskapasitet fikk han beholde. Verre var det med hørselen som gradvis avtok. Dette kompenserte han ved å følge sine omgivelser med sitt alltid våkne falkeblikk.
Lars Dahle forlot generalsekretærstillingen i Misjonsselskapet som 77-åring i 1920. Han døde i forbindelse med et malariaanfall 81 år gammel 20. februar 1925 og ble gravlagt ved siden av kona på Eiganes gravlund 25. februar. Siden reiste misjonsfolket en minnestein på graven med innskiften: ”At leve er mig Kristus, at dø er en Vinding.” Også døtrene Ella (26.04-1883-23.11.1956) og Liv (26.08-05.02-1970) er gravlagt sammen med foreldrene.
ETTERMÆLET
Ved sin død ble Lars Dahle regnet som en av landets store personligheter. Han var norsk deltaker ved flere konferanser i inn- og utland, og hans navn var kjent over store deler av det kristne Europa. Fremdeles regnes han som en av de fremste misjonærene Norge har fostret og som en av de betydeligste norske kirkelederne på 18- og 1900-tallet.
Ekteparet Dahle fikk ti barn. Noen av dem mintes at faren tok dem med på turer rundt Stokkavatnet og Byhaugen og at han likte å kaste ”smutt” med dem for å se hvem som fikk steinen til å hoppe flest ganger i vatnet før den tok til bunns. Han viste barnlig glede når hans stein gikk av med ”seieren”. Barna betraktet faren som en usedvanlig snill mann og som sin beste kamerat.